Kaffe, eller mangel på den.
Og det handler om mangel på kaffe, som jeg liker.
Pulverkaffe er enkelt, i garagen, på verkstedet, og når du har det travelt.
Mitt første møte med Nescafe Espresso, ombord i en eldre Storebro 34 i Svelvikstrømmen, førte til over ett tiår som lojal kunde av Nescafe. Den varianten som en gang i tiden så ut som bildet, men den var gjennom mange varianter av innpakning, har vært en følgesvenn over hele Europa i ferier og på oppdrag. Men sommeren 2017 fant Nescafe ut at de skulle lage en kaffe som de har valgt å oppkalle etter et insekts-middel, eller en bil fra Korea, fritt valg.
Den faller ikke i smak. Overhode ikke. Ingen i husstanden liker den nye. Panikk førte til en tråling av butikker over hele østlandsområdet, der restlageret til butikker ble kjøpt opp. Når du legger ti stykk pulverkaffebokser på kassabåndet, skjønner du at det er alvorlig.
Men nå er vi kommet til den siste kopp. Sorg legger seg over heimen, og en æra er definitivt over. Ingen mere Nescafe Espresso på meg, så da blir det kaffe fra Lavazza og Segafredo fremmover. Upraktisk i garasjen, men kanskje bedre kaffe, trolig.